country, oslo spektrum

Lørdag, 28.02.15



Countryfestival i Oslo spektrum. Tusenvis av cowboyhatter og folk som jubler når Brantley Gilbert forteller at i statene kaller de ham bad boy, uten at han vet hvorfor. Det er blodharry, og jammen meg klarer vi ikke å fornærme han som står i salgsluka ved å spørre om Brantleys flagg ikke har rasistiske undertoner, for det har vi nemlig sett på google. Vet ikke helt hvor mange sosiale antenner som mangler på mitt hode, men det er visst ikke alltid greit å være nysgjerrig. I hvertfall ikke hvis man antyder at det kan hende at artistens flagg er rasistisk.

Hovedattraksjonen for oss, og det som fikk sommerfuglene i magen til å danse som små beliebere, var kveldens første artist; Kip Moore. Før konserten hadde jeg hørt et par sanger, men ikke dannet meg noe spesielt bilde av hvem han var, så gleden var stor da jeg fant min indre fangirl i løpet av kvelden. Salen var ganske tom i starten, folk kjøpte kanskje billetter for Lady Antebellum og ikke de som "varmet opp" publikum. Vi kapret noen stoler på andre rad i salen, rett fremfor Kip Moore, selv om det ikke var der vi egentlig skulle sitte. Gleden og angsten var blandet da jeg intenst prøvde å få øyekontakt med mitt nye crush, samtidig som vi måtte følge med på om de egentlige eierne av setene kom snart.



I lykkerus over at vi fikk sitte langt fremme gjennom opptrednen vi så mest frem til satte vi oss tilbake der vi hørte hjemme; langt bak i salen. Etter en stund med motorsykler og kule, tøffe manneting på skjermen dukket Brantley Gilbert opp. Kamuflasjetopp og prat om to pistoler han hadde tatovert på ryggen, samt et par sanger var nok til at vi bestemte oss for å gå opp til salgsluka å se på t-skjortene de solgte. Det var da rasismepraten boblet frem, og til tross for den litt kleine stemningen vi hadde lagd, kjøpte vi hver sin Kip Moore t-skjorte 

På tur ned til konserten igjen snudde Silje seg plutselig, og etter et par sekunder forvirrelse fra min side skjønte jeg at Kip var mennesket som hadde bøyd seg under sikkerhetstråden og stod et par meter fra meg. I ettertid angrer jeg alltid på at jeg ikke har noen lure setninger planlagt i tilfelle jeg møter kjendiser, for det blir bare et virrvarr av kjærlighetserklæringer og et oppgulp av engelske ord. Men etter å ha fått klem fra gutten kunne vi fnise oss vekk derfra og tweete klissete ting i tilfelle han sjekket twitter backstage (hvis han gjorde det så ignorerte han dessverre mine meldinger...). Mannen i salgsluka fortalte oss også at han ikke visste noe om autografer eller om noen av artistene skulle komme dit etter showet, selv om jeg tror det var blank løgn. Så hvorfor ikke få bekreftet eller avkreftet et rykte ved å spørre artisten selv? Joda, ordene renner ut av munnen på meg og Kip kunne bekrefte at han skulle dit etter Lady Antebellum var ferdig å spille. Score!

Resten av konserten satt vi bare der, i et hav av cowboyhatter og øl. Studerte den rare animasjonen på skjermen bak Jason Aldean, lurte på hvorfor mikrofonstativet hans var så firkantet og sang oss hese til Lady Antebellum-sanger som jeg bare nesten kan! For ikke å glemme da Charles halvveis besvimte og falt av scena. Heldigvis gikk det bra og han fullførte konserten som en helt.

På slutten møtte vi Kip igjen, han så på oss da han gikk forbi (forhåpentligvis fordi vi er så utrolig vakre osv.) og da vi kom opp til salgsdisken der han stod husket han oss fra tidligere på kvelden (selv om det var bekmørkt der vi hadde møttes). Herregud. Det er jo drømmen! For ikke å snakke om da han signerte t-skjorta og kastet den i ansiktet på meg for å tulle. Det er rart hvor mange rare ting som kan få betydning når man er i fangirl-modus. Dån.

Nå er jeg tolv år igjen. Skribler hjerter på notatboken og hører på sangene hans.

JS Bin
This weekend I went to my first country concert ever! wooh
hits

Makeup Revolution

På torsdagen var jeg på et event for sminkemerket Makeup Revolution, et nytt merke som nå ble lansert i Norge. Merket er billig, og førsteinntrykket mitt var også ganske bra. Vi fikk goodiebags, som jeg gladelig tok i mot og stupte ned i så fort jeg kom hjem; så jeg kommer nok til å teste produktene i tiden fremover for å gjøre meg opp en mening. Kanskje kommer det review av produktene på bloggen også.

Jeg syns lokalet eventet ble holdt i var utrolig fint. Og en av de tingene jeg satte aller mest pris på under eventet var at de hadde mat fra Funky Fresh Foods, en vegansk restaurant her i Oslo! Hurra!







//priv

Syns det er veldig gøy å få møte de jentene jeg fulgt bloggen til lenge, selv om jeg blir helt nummen i tunga i det sekundet jeg prøver å snakke med dem. Det kommer seg etterhvert heldigvis.


// bilde lånt fra Astrid Helen - nattstad.se/astridhelen (livet som 22 år, 158cm. lol lav)

Så langt syns jeg events er ganske gøy å være med på, det eneste minuset er at det finnes mennesker som behandler deg som støv dersom du ikke er et "kjent" navn. Mange har "må-vi-hilse-på-hun-her-også???"-attitude når man møtes. Antageligvis fordi de ikke tjener noe på å bli kjent med meg, men bare vent - en dag ligger de på sine knær å ber om å bli nevnt på bloggen min.... Ikke sant? Syns det er litt latterlig bare, at man ikke har tid til en 5 sekunders hilsen, med fast håndtrykk og et oppriktig smil.

Spark meg i leggen hvis jeg noen gang blir så selvopptatt at jeg tror tiden min er for verdifull for å hilse på noen jeg aldri har hørt om før. Det finnes heldigvis også de som er hyggelige og prater med alle. Takk for det!



Linn Jeanette


22, Oslo



Still spørsmål i kommentarfeltet eller send meg en mail:

linnowre@hotmail.com



Søk i bloggen




Kategorier

Hverdag
USA
Nepal
Vegetarianer
Overfladisk
Meninger
Musikk/Video



Instagram




free counters


Linn Jeanette

Norske blogger



Google translate