Linn Jeanette

min største frykt

  • Skrevet 25.07.2015 klokka 22:50
  • Kategori: Hverdag

Det er så mye jeg har lyst til å dele med verden, men det er akkurat som om det har bygd seg opp en vegg foran meg som hindrer at noe kommer frem. Dette er mitt femte(?) forsøk på å skrive dette innlegget og få sparket meg selv i gang igjen - det ender bare med at jeg sitter ved kjøkkenbordet med hodet i henda og gråter. Alt blir bare rot, og det føles så fælt å kjenne på tomheten igjen.

Jeg har tenkt på dette siden høsten i fjor, uten å komme lengre enn innloggingsknappen. Men ja. Hei. (det er mulig at hele teksten må leses for at det skal gi mening, og det er ikke noen garanti for at det gir mening da heller)

Da jeg dro til Brasil i Mars i fjor trodde jeg at 2014 skulle bli det aller beste året i mitt liv, istedenfor føles det som at nederlagene kom på løpende bånd. Ingenting gikk som det skulle, og til slutt nådde jeg bunnen. Det første nederlaget var da jeg og ei venninne ble stoppet av en unggutt i ei bakgate i Brasil, sykkelen kom mot oss og før jeg rakk å forstå hvorfor han ikke syklet forbi, så jeg pistolen i høyrehånda hans klemt inn mot sykkelstyret. Da var det bare å kysse iPhonen farvel, og slenge lommeboka i hans retning før vi la på sprang vekk derfra. Det var allerede blitt mørkt ute, og på strandpromenaden hjem var det en på sykkel som fulgte etter oss. Vi løp hele veien, og selv om jeg lo så var det mest fordi jeg var redd. Etter den episoden holdt jeg meg mest inne, og var relativt mye mer skvetten enn jeg ellers er.

Nederlag 2, i mitt liv. For meg. Var da jeg ikke bestod eksamen muntlig. Jeg har ALDRI strøket på noe i hele mitt liv, og jeg takler dårlig å ikke leve opp til forventningene. I flere timer satt jeg for meg selv og gråt i garasjedelen av hotellet, der ingen skulle se eller høre meg. Hvordan kunne jeg være så dum? Hvordan klarte jeg å stryke?...

Så flyttet jeg til Oslo sammen med kjæresten. Det føltes helt fantastisk! Jeg begynte på studiet, snakket med mennesker og var utrolig optimistisk. Helt til det sa stopp. I en av timene skulle vi gå rundt og øve språket sammen med hverandre, enkle setninger, lett. Læreren gikk også rundt, han stoppet ved meg og prøvde å få meg til å si setningene uten å se på tavla (vi snakker om kinesisk forresten). Jeg kjente tårene velle opp i øynene mine, prøvde å huske, men brast i gråt og ba læreren prate med meg på gangen.
Jeg innså at det ble for mye for meg, og ble nødt til å droppe studiet - enda noe jeg aldri har gjort før. (nederlag 3). Jeg var innom et par andre studier, men innså raskt at det ikke kom til å gå der heller. Hjemme var alt bare rot, jeg gråt hele tiden, og etter et skikkelig utbrudd fant jeg meg selv på badegulvet. Utgrått, så trist at jeg nesten måtte kaste opp. (nederlag 475)

Da jeg tok meg selv i å tenke på hvor mange paracet jeg måtte ta for å få ro, eller om det fantes noe giftig i skapet vårt. Og tanken kom. Jeg vil ikke være her mer. Da skjønte jeg at jeg trengte hjelp.

Hele livet mitt var over, hadde du spurt meg. Jeg følte meg så verdiløs, så forferdelig mislykket, og ikke minst stygg. Jeg vegret meg for å forlate leiligheten i tilfelle noen skulle se på meg. Ansiktet mitt føltes forvrengt, og det gjorde vondt at andre kanskje måtte se min vei. For deres del. Jeg kunne ikke fatte at et så forferdelig grusomt menneske som meg hadde blitt skapt.
Det gikk stadig opp for meg hvor få nære venner jeg egentlig hadde, var det egentlig noen som hadde kommet til å savne meg hvis jeg var borte? Og hvorfor var det så vanskelig å finne en jentegjeng? De var jo overalt, men jeg passet aldri inn. Ingen likte meg.

For ei som har levd på internett siden hun først skreiv www inn i nettleseren for første gang, var det fælt å bli sønderknust hver gang jeg åpnet en blogg eller facebook. Jeg klarte ikke å se noen andre; hvor vakre, vellykkede, lykkelige folk rundt meg var. Hvorfor var jeg den eneste som failet i livet?
I 3 mnd deaktiverte jeg facebook, og det var en periode der jeg ikke hørte noe fra de som jeg trodde kanskje brydde seg om meg. Enda en bekreftelse på at jeg ikke var verdt noe, og enda flere tunge uker sengeliggende. Jeg har aldri før forstått folk som tar selvmord, men nå gjorde jeg plutselig det. Det var ingen lys i enden av tunnelen, ingen håp, ingen vits å fortsette.

Ambulansepersonell fikk også komme på besøk en dag jeg opplevde noe som jeg var overbevist om var et hjerteinfarkt. Jeg fikk nesten ikke puste, det var vondt i brystet, jeg svettet, måtte spy og etterhvert begynte det å prikke i legger og hender. Vi ventet ganske lenge før vi ringte, men jeg var helt sikker på at jeg skulle dø. Det var så intenst og så forferdelig skummelt. Det viste seg å være et panikkanfall, uten at jeg vet hvorfor jeg fikk det akkurat den dagen.. Er evig takknemlig for at ambulansen kom og at mennene fikk lært meg teknikker som i ettertid har hjulpet meg veldig mye.

Depresjon og sosial angst. Nå vet jeg at det er mer vanlig enn jeg trodde det var, men akkurat der og da visste jeg det ikke. Det er så vanskelig å slite med noe som ikke synes på utsiden, hadde det bare vært et utslett eller noe jeg kunne vist folk så hadde det vært så mye enklere å forstå. Men at det faktisk føles uoverkommelig å sette inn i oppvaskmaskinen, dusje eller lage mat - og i hvertfall å gå på butikken, det er vanskelig å forklare folk som ikke har kjent på det selv.

  • En av de verste tingene for meg (fryktelig teit, ja.), men som betyr mye for ei som brenner for blogging og fotografi. Det å tørre å poste noe på facebook. 

For meg er det noe av det verste du kan be meg om å gjøre. Jeg var livredd og litt stolt i vinter da jeg turte å bytte profilbilde. Det var stort for meg, for ei som nesten ikke klarte å se på seg selv i speilet. Men statuser er enda verre. I 2011 sluttet jeg å poste, jeg tror det var fordi jeg innså hvor tåpelig jeg hadde vært før og at jeg ikke ønsket å dumme meg ut igjen. Og ingenting var uansett bra nok til å publisere. Ingenting toppet å hoppe i strikk i Nepal for meg. 

Jeg har prøvd så utrolig lenge å være bra nok, og å være slik jeg trodde alle andre ville at jeg skulle være. Jeg er sliten.

Selv om flere vet at jeg sliter med depresjon og sosial angst, føles det som at jeg bør skrive om det her på bloggen hvis jeg noen gang skal klare å fortsette uten at jeg føler at jeg lyver for folk. Jeg hadde det ikke bra, jeg har det heller ikke så veldig bra nå, men det er blitt bedre, og nå ser alt lysere ut enn det gjorde for et halvt år siden.

Jeg skammer meg over dette innlegget, og delvis over meg selv. Jeg er flau over hvor dårlig jeg er blitt til å sette ord på ting. Plutselig føler jeg meg som en førsteklassing som nettopp har lært å skrive, uten begreper om hvordan man formulerer setninger. Det suger.

Det kjennes som om at jeg har mistet meg selv helt. Men jeg har innsett at jeg ikke kommer noen vei hvis jeg ikke prøver å komme over denne frykten - slik at jeg nok en gang kan skrive ting ingen bryr seg om, uten å bry meg om at ingen bryr seg om det. Fordi min glede er viktigere for meg enn at andre kanskje ikke syns det jeg poster er gøy.

Jeg må nesten bare krype over denne veggen og komme meg videre, psykisk syk eller ei. Hejdå.

Nepal - fotografi, update

  • Skrevet 10.05.2015 klokka 23:21
  • Kategori: Hverdag

Første dagen min i Nepal, jeg var jetlagged ut av en annen verden og la meg ned for å sove. Plutselig hører jeg skriking, skråling og kjenner hånda til vertssøstra mi dra meg ut av senga. Veggene beveger seg helt utrolig, jeg oppfatter at ropene beordrer folk til å løpe ut.
Vi står utenfor huset, under aluminiumstaket med klestørken, venter på at jorda skal slutte å skjelve. Det stopper og alt er bra med huset og oss. Vi får vite at skjelvet var på 6.9 og at flere i Kathmandu mistet livet. Det er første dagen min.
 

Dere som har fulgt bloggen min lenge vet at jeg bodde 3 mnd. i Nepal tilbake i 2011, så derfor tenkte jeg at jeg skulle bruke dette innlegget til å oppdatere dere om hvordan det gikk med "familien min" under det siste skjelvet som nettopp var. Huset jeg bodde i hadde rundt 10 barn boende i et barnehjem i førsteetajsen, herlige barn som vi ble godt kjent med under oppholdet. Like etter nyhetene kom kontaktet jeg vertssøster for å høre om hun visste noe om hvordan de hadde det.

Jeg er så takknemlig for at ingen jeg kjenner ble skadd. Barna er oppskaket og redde, men ingen er skadd og huset står fortsatt. Byen er fri for strøm og vann, men siden solcellepanel ble innstallert i fjor og fordi huset har brønn har de det veldig bra.













Canon 550D / 18-55mm


Villajoyosa

  • Skrevet 25.04.2015 klokka 21:51
  • Kategori: Hverdag

Road trip.







En vegg grafitti leder oss bort fra selve byen, og på enden av veggen er det som om en helt ny verden utfolder seg foran oss.

De lokale beboerne har hengt klesvasken over gelenderet på balkongene og øverst i det blå huset sitter en gammel herremann slik han sikkert sitter hver morgen. Husene strekker seg langs strandpromenaden og rammer inn bukta med sin fargerike sjarm. Sjøen glinser. Det er noe av det vakreste jeg har sett.
Ei skikkelig perle mellom pensjonistgrytene Alicante og Benidorm, litt avliggs til, og akkurat passe stort til å dekke selv de mest kravstore turisters behov.

Vi kjører bilen inn ei lita sidegate i retning stranden, pakker med oss strandhåndklær, bøker, og beveger oss nedover mot havet.
Vinden er avkjølende - perfekt for slike som meg som bruker kjøleelementer og vifte for å overleve en halvtime i solen uten å brenne opp.

Turistene er strøtt mellom restaurantene og stranden, men det er ikke mange det er snakk om. En brite med blått hår og et par fra bergen, noen svensker og et - ganske sikkert, spansk par som har kledd seg for en vinterdag.

Jeg dypper meg i havet og nyter den friske vinden mellom bildetakingen. Det er så fint. Så utrolig fint.

På restauranten "Me gusta" eller noe lignende finner vi en pizza med ingredienser som ser trygge ut (vegetarianer lzm). Om det er omgivelsene og det faktum at jeg er skikkelig høy på livet akkurat nå, eller om det var innbillning (evt. bare en veldig god oppskrift) pizzaen er og blir himmelsk. Den er alt en pizza skal være, tenker jeg og minnes i skrekk fetthavet på toppen av hver eneste pizza i Brasil.

Hvorfor har jeg ikke hørt om dette stedet før? Villajoyosa. Farger, palmer, søte små gater og trivelige ansatte på restaurantene. Gud så heldig jeg er!

Hay lluvias torrenciales

  • Skrevet 15.04.2015 klokka 21:32
  • Kategori: Hverdag

(NB: Jeg aner ikke om overskriften er riktig, da mitt ordforråd på spansk er mildt sagt begrenset - hola, sí, paella.)








Vi tok påsken en uke senere enn resten av Norges befolkning, tror jeg (kalenderen er ikke min sterkeste side). Endelig unnslapp vi vinterens kalde grep, steg ut av flyet og inn i varmen i Spania. Ah, kjære syden.

Til tross for at været har vært skuffende for Mr. kjæreste (som lever for å sole seg i syden et par ganger i året), har jeg holdt humøret oppe så godt det går. Det er jo tross alt varmere enn i Norge, selv om det er overskyet! Heldigvis steiket solen en av dagene, så da bestemte jeg meg for å gjøre dagen enda litt bedre ved å låse oss ute på balkongen. Hjertet stoppet da jeg innså at jeg hadde lukket skyvedøra helt... Ops.
Heldigvis hadde jeg mobiltelefonen tilgjengelig, klar for å fortelle verden at vi var fanget på en balkong til evig tid og at vi antageligvis kom til å dø før dagen var omme. Det eneste av mat jeg hadde var en halv yoghurt nemlig.
Ansiktsutrykket til kjæresten sa at det kom til å være stille fra den kanten en stund, og at det var min oppgave å løse denne sitasjonen. Jeg vurderte å hoppe ned, men ingen av dørene var åpne nede, så det ville vært meningsløst. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, hvor mange meldinger jeg skreiv i panikk til folk på facebook, men til slutt fortalte utleieren meg at den ANDRE skyvedøra, den som egentlig ikke skal åpnes, var åpen. Herreguuud.

Kjøretur til Alicante
Da skyene hadde slukt blåfargen på himmelen i går tok vi kameraet, lommeboka og de beste skoene vi hadde og la avgårde til Alicante, der værmeldingen alltid er litt finere enn i Torrevieja. Vi trasket gatelangs, kjøpte gnagsår plaster, Harry Potter bøker på spansk og gamblet på hvilken rett vi skulle ta på en tilfeldig kinesisk restaurant.

Mr.-ikke-så-imponert-over-været så en fjelltopp i det fjerne, noe beina mine sjelden er så fryktelig begeistret for. Men muligheten for å bruke kameraet til noe mer interessant enn å ta bilder i gatene hele tiden var fristene selv for meg (og beina mine). Jeg nikket. Og vi bevegde oss sakte forbi palmer, spanjoler og gale bilførere, helt til vi fant inngangen til fjellet. Det viste seg nemlig at det var HEIS opp til toppen. HEIS!! Gnagsårene var i lykkerus, jeg var i lykkerus og kameraet var ladet - klart til å skyte.

 

Jeg føler meg så vel i utlandet, det er sååå fint her! Kameraet elsker det.

 

Det er alt jeg har å fortelle for øyeblikket. Akkurat nå pøsregner det utenfor leiligheten. Da er man takknemlig for at man har ei god bok og jacuzzi inne, ikke sant?

country, oslo spektrum

  • Skrevet 02.03.2015 klokka 21:59
  • Kategori: Hverdag

Lørdag, 28.02.15



Countryfestival i Oslo spektrum. Tusenvis av cowboyhatter og folk som jubler når Brantley Gilbert forteller at i statene kaller de ham bad boy, uten at han vet hvorfor. Det er blodharry, og jammen meg klarer vi ikke å fornærme han som står i salgsluka ved å spørre om Brantleys flagg ikke har rasistiske undertoner, for det har vi nemlig sett på google. Vet ikke helt hvor mange sosiale antenner som mangler på mitt hode, men det er visst ikke alltid greit å være nysgjerrig. I hvertfall ikke hvis man antyder at det kan hende at artistens flagg er rasistisk.

Hovedattraksjonen for oss, og det som fikk sommerfuglene i magen til å danse som små beliebere, var kveldens første artist; Kip Moore. Før konserten hadde jeg hørt et par sanger, men ikke dannet meg noe spesielt bilde av hvem han var, så gleden var stor da jeg fant min indre fangirl i løpet av kvelden. Salen var ganske tom i starten, folk kjøpte kanskje billetter for Lady Antebellum og ikke de som "varmet opp" publikum. Vi kapret noen stoler på andre rad i salen, rett fremfor Kip Moore, selv om det ikke var der vi egentlig skulle sitte. Gleden og angsten var blandet da jeg intenst prøvde å få øyekontakt med mitt nye crush, samtidig som vi måtte følge med på om de egentlige eierne av setene kom snart.



I lykkerus over at vi fikk sitte langt fremme gjennom opptrednen vi så mest frem til satte vi oss tilbake der vi hørte hjemme; langt bak i salen. Etter en stund med motorsykler og kule, tøffe manneting på skjermen dukket Brantley Gilbert opp. Kamuflasjetopp og prat om to pistoler han hadde tatovert på ryggen, samt et par sanger var nok til at vi bestemte oss for å gå opp til salgsluka å se på t-skjortene de solgte. Det var da rasismepraten boblet frem, og til tross for den litt kleine stemningen vi hadde lagd, kjøpte vi hver sin Kip Moore t-skjorte 

På tur ned til konserten igjen snudde Silje seg plutselig, og etter et par sekunder forvirrelse fra min side skjønte jeg at Kip var mennesket som hadde bøyd seg under sikkerhetstråden og stod et par meter fra meg. I ettertid angrer jeg alltid på at jeg ikke har noen lure setninger planlagt i tilfelle jeg møter kjendiser, for det blir bare et virrvarr av kjærlighetserklæringer og et oppgulp av engelske ord. Men etter å ha fått klem fra gutten kunne vi fnise oss vekk derfra og tweete klissete ting i tilfelle han sjekket twitter backstage (hvis han gjorde det så ignorerte han dessverre mine meldinger...). Mannen i salgsluka fortalte oss også at han ikke visste noe om autografer eller om noen av artistene skulle komme dit etter showet, selv om jeg tror det var blank løgn. Så hvorfor ikke få bekreftet eller avkreftet et rykte ved å spørre artisten selv? Joda, ordene renner ut av munnen på meg og Kip kunne bekrefte at han skulle dit etter Lady Antebellum var ferdig å spille. Score!

Resten av konserten satt vi bare der, i et hav av cowboyhatter og øl. Studerte den rare animasjonen på skjermen bak Jason Aldean, lurte på hvorfor mikrofonstativet hans var så firkantet og sang oss hese til Lady Antebellum-sanger som jeg bare nesten kan! For ikke å glemme da Charles halvveis besvimte og falt av scena. Heldigvis gikk det bra og han fullførte konserten som en helt.

På slutten møtte vi Kip igjen, han så på oss da han gikk forbi (forhåpentligvis fordi vi er så utrolig vakre osv.) og da vi kom opp til salgsdisken der han stod husket han oss fra tidligere på kvelden (selv om det var bekmørkt der vi hadde møttes). Herregud. Det er jo drømmen! For ikke å snakke om da han signerte t-skjorta og kastet den i ansiktet på meg for å tulle. Det er rart hvor mange rare ting som kan få betydning når man er i fangirl-modus. Dån.

Nå er jeg tolv år igjen. Skribler hjerter på notatboken og hører på sangene hans.

JS Bin
This weekend I went to my first country concert ever! wooh
hits

Makeup Revolution

  • Skrevet 01.11.2014 klokka 22:42
  • Kategori: Hverdag

På torsdagen var jeg på et event for sminkemerket Makeup Revolution, et nytt merke som nå ble lansert i Norge. Merket er billig, og førsteinntrykket mitt var også ganske bra. Vi fikk goodiebags, som jeg gladelig tok i mot og stupte ned i så fort jeg kom hjem; så jeg kommer nok til å teste produktene i tiden fremover for å gjøre meg opp en mening. Kanskje kommer det review av produktene på bloggen også.

Jeg syns lokalet eventet ble holdt i var utrolig fint. Og en av de tingene jeg satte aller mest pris på under eventet var at de hadde mat fra Funky Fresh Foods, en vegansk restaurant her i Oslo! Hurra!







//priv

Syns det er veldig gøy å få møte de jentene jeg fulgt bloggen til lenge, selv om jeg blir helt nummen i tunga i det sekundet jeg prøver å snakke med dem. Det kommer seg etterhvert heldigvis.


// bilde lånt fra Astrid Helen - nattstad.se/astridhelen (livet som 22 år, 158cm. lol lav)

Så langt syns jeg events er ganske gøy å være med på, det eneste minuset er at det finnes mennesker som behandler deg som støv dersom du ikke er et "kjent" navn. Mange har "må-vi-hilse-på-hun-her-også???"-attitude når man møtes. Antageligvis fordi de ikke tjener noe på å bli kjent med meg, men bare vent - en dag ligger de på sine knær å ber om å bli nevnt på bloggen min.... Ikke sant? Syns det er litt latterlig bare, at man ikke har tid til en 5 sekunders hilsen, med fast håndtrykk og et oppriktig smil.

Spark meg i leggen hvis jeg noen gang blir så selvopptatt at jeg tror tiden min er for verdifull for å hilse på noen jeg aldri har hørt om før. Det finnes heldigvis også de som er hyggelige og prater med alle. Takk for det!

Linn Jeanette



Blogger. Hippie. Photographer.

KONTAKT
linnowre@hotmail.com

Search

Bloggdesign