Nepal - fotografi, update

Første dagen min i Nepal, jeg var jetlagged ut av en annen verden og la meg ned for å sove. Plutselig hører jeg skriking, skråling og kjenner hånda til vertssøstra mi dra meg ut av senga. Veggene beveger seg helt utrolig, jeg oppfatter at ropene beordrer folk til å løpe ut.
Vi står utenfor huset, under aluminiumstaket med klestørken, venter på at jorda skal slutte å skjelve. Det stopper og alt er bra med huset og oss. Vi får vite at skjelvet var på 6.9 og at flere i Kathmandu mistet livet. Det er første dagen min.
 

Dere som har fulgt bloggen min lenge vet at jeg bodde 3 mnd. i Nepal tilbake i 2011, så derfor tenkte jeg at jeg skulle bruke dette innlegget til å oppdatere dere om hvordan det gikk med "familien min" under det siste skjelvet som nettopp var. Huset jeg bodde i hadde rundt 10 barn boende i et barnehjem i førsteetajsen, herlige barn som vi ble godt kjent med under oppholdet. Like etter nyhetene kom kontaktet jeg vertssøster for å høre om hun visste noe om hvordan de hadde det.

Jeg er så takknemlig for at ingen jeg kjenner ble skadd. Barna er oppskaket og redde, men ingen er skadd og huset står fortsatt. Byen er fri for strøm og vann, men siden solcellepanel ble innstallert i fjor og fordi huset har brønn har de det veldig bra.













Canon 550D / 18-55mm


Villajoyosa

Road trip.







En vegg grafitti leder oss bort fra selve byen, og på enden av veggen er det som om en helt ny verden utfolder seg foran oss.

De lokale beboerne har hengt klesvasken over gelenderet på balkongene og øverst i det blå huset sitter en gammel herremann slik han sikkert sitter hver morgen. Husene strekker seg langs strandpromenaden og rammer inn bukta med sin fargerike sjarm. Sjøen glinser. Det er noe av det vakreste jeg har sett.
Ei skikkelig perle mellom pensjonistgrytene Alicante og Benidorm, litt avliggs til, og akkurat passe stort til å dekke selv de mest kravstore turisters behov.

Vi kjører bilen inn ei lita sidegate i retning stranden, pakker med oss strandhåndklær, bøker, og beveger oss nedover mot havet.
Vinden er avkjølende - perfekt for slike som meg som bruker kjøleelementer og vifte for å overleve en halvtime i solen uten å brenne opp.

Turistene er strøtt mellom restaurantene og stranden, men det er ikke mange det er snakk om. En brite med blått hår og et par fra bergen, noen svensker og et - ganske sikkert, spansk par som har kledd seg for en vinterdag.

Jeg dypper meg i havet og nyter den friske vinden mellom bildetakingen. Det er så fint. Så utrolig fint.

På restauranten "Me gusta" eller noe lignende finner vi en pizza med ingredienser som ser trygge ut (vegetarianer lzm). Om det er omgivelsene og det faktum at jeg er skikkelig høy på livet akkurat nå, eller om det var innbillning (evt. bare en veldig god oppskrift) pizzaen er og blir himmelsk. Den er alt en pizza skal være, tenker jeg og minnes i skrekk fetthavet på toppen av hver eneste pizza i Brasil.

Hvorfor har jeg ikke hørt om dette stedet før? Villajoyosa. Farger, palmer, søte små gater og trivelige ansatte på restaurantene. Gud så heldig jeg er!

Hay lluvias torrenciales

(NB: Jeg aner ikke om overskriften er riktig, da mitt ordforråd på spansk er mildt sagt begrenset - hola, sí, paella.)








Vi tok påsken en uke senere enn resten av Norges befolkning, tror jeg (kalenderen er ikke min sterkeste side). Endelig unnslapp vi vinterens kalde grep, steg ut av flyet og inn i varmen i Spania. Ah, kjære syden.

Til tross for at været har vært skuffende for Mr. kjæreste (som lever for å sole seg i syden et par ganger i året), har jeg holdt humøret oppe så godt det går. Det er jo tross alt varmere enn i Norge, selv om det er overskyet! Heldigvis steiket solen en av dagene, så da bestemte jeg meg for å gjøre dagen enda litt bedre ved å låse oss ute på balkongen. Hjertet stoppet da jeg innså at jeg hadde lukket skyvedøra helt... Ops.
Heldigvis hadde jeg mobiltelefonen tilgjengelig, klar for å fortelle verden at vi var fanget på en balkong til evig tid og at vi antageligvis kom til å dø før dagen var omme. Det eneste av mat jeg hadde var en halv yoghurt nemlig.
Ansiktsutrykket til kjæresten sa at det kom til å være stille fra den kanten en stund, og at det var min oppgave å løse denne sitasjonen. Jeg vurderte å hoppe ned, men ingen av dørene var åpne nede, så det ville vært meningsløst. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, hvor mange meldinger jeg skreiv i panikk til folk på facebook, men til slutt fortalte utleieren meg at den ANDRE skyvedøra, den som egentlig ikke skal åpnes, var åpen. Herreguuud.

Kjøretur til Alicante
Da skyene hadde slukt blåfargen på himmelen i går tok vi kameraet, lommeboka og de beste skoene vi hadde og la avgårde til Alicante, der værmeldingen alltid er litt finere enn i Torrevieja. Vi trasket gatelangs, kjøpte gnagsår plaster, Harry Potter bøker på spansk og gamblet på hvilken rett vi skulle ta på en tilfeldig kinesisk restaurant.

Mr.-ikke-så-imponert-over-været så en fjelltopp i det fjerne, noe beina mine sjelden er så fryktelig begeistret for. Men muligheten for å bruke kameraet til noe mer interessant enn å ta bilder i gatene hele tiden var fristene selv for meg (og beina mine). Jeg nikket. Og vi bevegde oss sakte forbi palmer, spanjoler og gale bilførere, helt til vi fant inngangen til fjellet. Det viste seg nemlig at det var HEIS opp til toppen. HEIS!! Gnagsårene var i lykkerus, jeg var i lykkerus og kameraet var ladet - klart til å skyte.

 

Jeg føler meg så vel i utlandet, det er sååå fint her! Kameraet elsker det.

 

Det er alt jeg har å fortelle for øyeblikket. Akkurat nå pøsregner det utenfor leiligheten. Da er man takknemlig for at man har ei god bok og jacuzzi inne, ikke sant?

country, oslo spektrum

Lørdag, 28.02.15



Countryfestival i Oslo spektrum. Tusenvis av cowboyhatter og folk som jubler når Brantley Gilbert forteller at i statene kaller de ham bad boy, uten at han vet hvorfor. Det er blodharry, og jammen meg klarer vi ikke å fornærme han som står i salgsluka ved å spørre om Brantleys flagg ikke har rasistiske undertoner, for det har vi nemlig sett på google. Vet ikke helt hvor mange sosiale antenner som mangler på mitt hode, men det er visst ikke alltid greit å være nysgjerrig. I hvertfall ikke hvis man antyder at det kan hende at artistens flagg er rasistisk.

Hovedattraksjonen for oss, og det som fikk sommerfuglene i magen til å danse som små beliebere, var kveldens første artist; Kip Moore. Før konserten hadde jeg hørt et par sanger, men ikke dannet meg noe spesielt bilde av hvem han var, så gleden var stor da jeg fant min indre fangirl i løpet av kvelden. Salen var ganske tom i starten, folk kjøpte kanskje billetter for Lady Antebellum og ikke de som "varmet opp" publikum. Vi kapret noen stoler på andre rad i salen, rett fremfor Kip Moore, selv om det ikke var der vi egentlig skulle sitte. Gleden og angsten var blandet da jeg intenst prøvde å få øyekontakt med mitt nye crush, samtidig som vi måtte følge med på om de egentlige eierne av setene kom snart.



I lykkerus over at vi fikk sitte langt fremme gjennom opptrednen vi så mest frem til satte vi oss tilbake der vi hørte hjemme; langt bak i salen. Etter en stund med motorsykler og kule, tøffe manneting på skjermen dukket Brantley Gilbert opp. Kamuflasjetopp og prat om to pistoler han hadde tatovert på ryggen, samt et par sanger var nok til at vi bestemte oss for å gå opp til salgsluka å se på t-skjortene de solgte. Det var da rasismepraten boblet frem, og til tross for den litt kleine stemningen vi hadde lagd, kjøpte vi hver sin Kip Moore t-skjorte 

På tur ned til konserten igjen snudde Silje seg plutselig, og etter et par sekunder forvirrelse fra min side skjønte jeg at Kip var mennesket som hadde bøyd seg under sikkerhetstråden og stod et par meter fra meg. I ettertid angrer jeg alltid på at jeg ikke har noen lure setninger planlagt i tilfelle jeg møter kjendiser, for det blir bare et virrvarr av kjærlighetserklæringer og et oppgulp av engelske ord. Men etter å ha fått klem fra gutten kunne vi fnise oss vekk derfra og tweete klissete ting i tilfelle han sjekket twitter backstage (hvis han gjorde det så ignorerte han dessverre mine meldinger...). Mannen i salgsluka fortalte oss også at han ikke visste noe om autografer eller om noen av artistene skulle komme dit etter showet, selv om jeg tror det var blank løgn. Så hvorfor ikke få bekreftet eller avkreftet et rykte ved å spørre artisten selv? Joda, ordene renner ut av munnen på meg og Kip kunne bekrefte at han skulle dit etter Lady Antebellum var ferdig å spille. Score!

Resten av konserten satt vi bare der, i et hav av cowboyhatter og øl. Studerte den rare animasjonen på skjermen bak Jason Aldean, lurte på hvorfor mikrofonstativet hans var så firkantet og sang oss hese til Lady Antebellum-sanger som jeg bare nesten kan! For ikke å glemme da Charles halvveis besvimte og falt av scena. Heldigvis gikk det bra og han fullførte konserten som en helt.

På slutten møtte vi Kip igjen, han så på oss da han gikk forbi (forhåpentligvis fordi vi er så utrolig vakre osv.) og da vi kom opp til salgsdisken der han stod husket han oss fra tidligere på kvelden (selv om det var bekmørkt der vi hadde møttes). Herregud. Det er jo drømmen! For ikke å snakke om da han signerte t-skjorta og kastet den i ansiktet på meg for å tulle. Det er rart hvor mange rare ting som kan få betydning når man er i fangirl-modus. Dån.

Nå er jeg tolv år igjen. Skribler hjerter på notatboken og hører på sangene hans.

JS Bin
This weekend I went to my first country concert ever! wooh
hits

Makeup Revolution

På torsdagen var jeg på et event for sminkemerket Makeup Revolution, et nytt merke som nå ble lansert i Norge. Merket er billig, og førsteinntrykket mitt var også ganske bra. Vi fikk goodiebags, som jeg gladelig tok i mot og stupte ned i så fort jeg kom hjem; så jeg kommer nok til å teste produktene i tiden fremover for å gjøre meg opp en mening. Kanskje kommer det review av produktene på bloggen også.

Jeg syns lokalet eventet ble holdt i var utrolig fint. Og en av de tingene jeg satte aller mest pris på under eventet var at de hadde mat fra Funky Fresh Foods, en vegansk restaurant her i Oslo! Hurra!







//priv

Syns det er veldig gøy å få møte de jentene jeg fulgt bloggen til lenge, selv om jeg blir helt nummen i tunga i det sekundet jeg prøver å snakke med dem. Det kommer seg etterhvert heldigvis.


// bilde lånt fra Astrid Helen - nattstad.se/astridhelen (livet som 22 år, 158cm. lol lav)

Så langt syns jeg events er ganske gøy å være med på, det eneste minuset er at det finnes mennesker som behandler deg som støv dersom du ikke er et "kjent" navn. Mange har "må-vi-hilse-på-hun-her-også???"-attitude når man møtes. Antageligvis fordi de ikke tjener noe på å bli kjent med meg, men bare vent - en dag ligger de på sine knær å ber om å bli nevnt på bloggen min.... Ikke sant? Syns det er litt latterlig bare, at man ikke har tid til en 5 sekunders hilsen, med fast håndtrykk og et oppriktig smil.

Spark meg i leggen hvis jeg noen gang blir så selvopptatt at jeg tror tiden min er for verdifull for å hilse på noen jeg aldri har hørt om før. Det finnes heldigvis også de som er hyggelige og prater med alle. Takk for det!



Linn Jeanette


23, Oslo



Reise, språk og alt som er fint i hverdagen. Jeg fyller dagene med foto og deler det med de som ønsker å se.
Dersom du har noe du lurer på, spørsmål om meg, bloggen eller om du bare trenger noen å snakke med, må du gjerne ta kontakt:

linnowre@hotmail.com



Søk i bloggen




Kategorier

Hverdag
USA
Nepal
Vegetarianer
Overfladisk
Meninger
Musikk/Video



Instagram




free counters


Linn Jeanette

Norske blogger



Google translate